Når bildene må bevise at de er ekte

Content Credentials og tillit i en KI-verden

Jeg har lagt merke til at stadig flere snakker om kunstig intelligens som “det som forstår alt”. Verktøy som ChatGPT og Gemini analyserer tekst, tone, intensjon – og nå, i økende grad, bilder. Der søkemotorene tidligere bare kunne lese ord, begynner de nå å se.

Som fotograf er det fascinerende – og litt urovekkende. For det visuelle, som en gang var et uttrykk for menneskelig observasjon, er i ferd med å bli et datagrunnlag. Bilder blir tolket, kategorisert og vurdert, men ikke nødvendigvis forstått i den forstand vi mennesker legger i det ordet.

Når søkemotoren ser, men ikke vet hvem som så først

Bakgrunnen for at jeg begynte å eksperimentere med Google Lens, var en artikkel på The Verge (april 2025) som beskrev hvordan Google nå kombinerer Lens-teknologi med Gemini AI for å gjøre søk mer visuelt og kontekstuelt:

“AI Mode can understand the entire scene in an image, including how objects relate to one another.”
— The Verge, April 2025 (kilde)

Kort fortalt: søkemotoren ser før den leser.

Samtidig har Adobe, Nikon og Leica begynt å bygge inn Content Credentials – en ny standard for å dokumentere hvem som faktisk tok bildet, og når.
(Kilde: Adobe Content Authenticity Initiative, 2025)

Det er to parallelle utviklinger, egentlig.
Den ene lærer maskiner å se – å forstå former, lys og sammenhenger.
Den andre forsøker å bevise hvem som så først – å sikre at et bilde fortsatt kan spores tilbake til et menneskelig blikk. Der Google ønsker å forstå verden, prøver Adobe og kamerabransjen å dokumentere den.
Begge handler om tillit – bare fra hver sin ende av prosessen.Det fikk meg til å tenke: Hva skjer når søkemotorene forstår bildene våre – men ikke vet hvem som står bak dem?

Jeg lastet nylig opp et av mine egne bilder i Google Lens, bare for å teste. Systemet klarte å gjenkjenne motivet, bakgrunnen og til og med hvilken type lys som var brukt. Men ingen steder sto navnet mitt.
Bildet var løsrevet fra opphav (tilsynelatende) – og i prinsippet helt fritt til å tolkes som noe annet.

For meg som fotograf er opphav en del av selve meningen med et bilde. Ikke bare fordi det handler om eierskap, men fordi det forteller hvor blikket kommer fra.

Jeg ble minnet på dette da jeg nylig så en KI-generert nyhetssak sirkulere i sosiale medier – et bilde av en dramatisk solnedgang med teksten «dokumentert av øyenvitner». Det viste seg at ingen faktisk hadde vært der. Bildet var syntetisk, men ble delt tusenvis av ganger som et “ekte” fotografi.

Og nettopp derfor er opphav viktig. Et bilde uten kjent opphav mister ikke nødvendigvis sin estetiske verdi, men det mister konteksten som gir det mening.
Det kan være vakkert, men samtidig helt løsrevet fra virkeligheten det en gang dokumenterte.

Ekthet som ny valuta

Fotografi har alltid hatt et snev av sannhet i seg.
Et bilde har vært et bevis – en måte å vise at noe faktisk skjedde. Men nå, i en tid der generativ KI kan skape fotorealistiske bilder på sekunder, er den tryggheten borte.

Flere aktører i bransjen – blant annet Adobe, Nikon og Leica – jobber nå med løsningen.
Den kalles C2PA, eller Content Credentials, og er kort fortalt en måte å bygge inn digital opprinnelse i selve bildefilen. Et moderne stempel som dokumenterer hvem som tok bildet, når det ble tatt, og eventuelt hva som er endret. Et slags “signert original”-stempel for den digitale tidsalderen.

Når metadata blir moral

Det tekniske bak dette er avansert, men ideen er enkel: transparens.

Et bilde med dokumentert opprinnelse kan spores tilbake til kilden, og på sikt vil vi kanskje se små symboler eller merker som viser at innholdet er verifisert.

Et digitalt “ekte vare”-stempel.

Jeg liker tanken på det – ikke fordi jeg tror bilder bør kontrolleres, men fordi det gir rom for å beskytte det som faktisk er menneskelig. Kanskje er det slik at når alt kan konstrueres, blir det autentiske igjen noe verdifullt.

Fra synlighet til troverdighet

Vi har snakket mye om synlighet de siste årene – om å bli funnet, rangert og lest på nett. Men synlighet alene er ikke lenger nok. Når KI-verktøy kan generere både tekst og bilder, må det vi publiserer også kunne stoles på.

Jeg tror vi går inn i en tid der ekthet blir like viktig som innhold. Et bilde med dokumentert opphav får en annen tyngde, både for fotografen, merkevaren og seeren. Og kanskje vil algoritmene etter hvert også vekte nettopp det – hvem som er troverdig, ikke bare hvem som er synlig.

Det stille stempelet

Det jeg tenker er mest interessante med Content Credentials er at man ikke ser det. Alt ligger i metadataen – stille, men sporbar. Og det er samtidig kanskje også det som gjør det så kraftfullt: ektehet trenger ikke rope høyt. Den bare finnes der, og kan bekreftes når det trengs.

Hva dette egentlig handler om

Dette handler ikke bare om teknologi eller fotografering – som for øvrig er interessant nok i seg selv.
Det handler om å bevare en form for integritet i møte med en digital virkelighet som stadig flyter mer.
Det handler om å kunne stå for det man har laget – og vite at det faktisk kan etterprøves.

For meg er ikke dette et steg bort fra kreativitet, men tilbake mot den.
Når alt kan manipuleres, blir det ekte igjen et valg – et bevisst, faglig valg.

Fremtidens troverdighet

Kanskje vil fremtidens kameraer signere bildene automatisk.
Kanskje vil vi snart se redaksjoner, byråer og fotografer som oppgir Content Credentials som standard. Og kanskje vil publikum begynne å se etter ekthetsmerket før de deler et bilde videre.

Det er lett å se på dette som teknologisk kontroll.
Men jeg tror det handler om noe annet: å bygge tillit på nytt, i en tid der den er i ferd med å forsvinne.

Og midt i alt dette – mellom teknologi, algoritmer og metadata – handler det muligens til syvende og sist om noe langt enklere: tillit.

Ikke bare i teknologien, men i menneskene bak bildene.