Mørkerom med utsikt: slik lager jeg tintype-portretter i studio

De siste ukene har mye av tiden min i Sliperiet Studio gått til tintype og våtplatefotografering. Det har blitt nye tester, justering av lys og kjemi – og noen selvportretter mens jeg arbeider meg videre inn i prosessen.

Et tintype-portrett blir laget direkte på en metallplate. Det finnes ingen negativfilm og ingen vanlig papirkopi. Platen klargjøres, eksponeres i storformatkameraet, fremkalles og fikseres mens den fortsatt er våt. Resultatet er et fysisk originalfotografi med en overflate som forandrer seg etter hvordan lyset treffer den.

Det er fotografi som både bilde og gjenstand.

Bak kulissene i mørkerommet hos Sliperiet Studio i Tønsberg.

Et mørkerom med utsikt

Mørkerommet mitt ligger som en egen del av studioet. Her står sølvbadet, kjemien, fremkallingsutstyret og platene som venter på å bli brukt.

Arbeidet foregår i rødt lys. Våtplateprosessen er i hovedsak følsom for den blå og ultrafiolette delen av lyset, og det røde arbeidslyset gjør at jeg kan se hva jeg gjør uten å eksponere platen før den skal inn i kameraet.

Samtidig har mørkerommet et vindu og utsikt over landskapet utenfor. Det er ikke den vanligste kombinasjonen, men den har gitt rommet en helt egen karakter. En kort videosnutt herfra fikk nylig langt mer oppmerksomhet på Instagram enn jeg hadde forventet.

Jeg forstår egentlig hvorfor. Det er noe med kontrasten mellom det intense røde rommet, kjemien og utsikten utenfor. Et lite mørkerom med dagslys rett på den andre siden av glasset.

Fra metallplate til fotografi

Våtplatefotografering fikk sitt gjennombrudd på 1850-tallet. Prosessen krever at platen både eksponeres og fremkalles før kollodiumlaget rekker å tørke – derav betegnelsen våtplate.

I praksis betyr det at hele arbeidsflyten må henge sammen. Jeg kan ikke klargjøre en bunke plater om morgenen og fotografere dem senere på dagen. Når en plate først er gjort lysfølsom, begynner klokken å gå.

Platen klargjøres i mørkerommet

Først helles kollodium over metallplaten. Denne delen er ikke lyssensitiv. Kollodiumlaget inneholder salter som senere reagerer med sølvnitratet og danner det lysfølsomme laget.

Platen senkes deretter ned i sølvbadet. Etter noen minutter er den klar til å bli lagt i plateholderen og båret ut til kameraet. Prosessen må skje kontrollert, men samtidig raskt nok til at platen fortsatt er våt når eksponeringen tas.

Kjemi og sølvbad

Storformatkamera og mye lys

Tintype er betydelig mindre lysfølsomt enn moderne fotografisk film og digitale kameraer. Derfor arbeider jeg med storformatkamera og kraftige studioblitser.

Kameraet jeg bruker til de største platene, er et 8×10-tommers storformatkamera. Motivet komponeres på mattskiven bak på kameraet, før plateholderen settes inn og bildet eksponeres.

8×10-tommers kamera

Selv med mye lys tar eksponeringen lengre tid enn et vanlig digitalt studiobilde. Den som sitter foran kameraet, må derfor holde uttrykket og kroppen rolig. Det påvirker også selve portrettet. Man blir mer bevisst på hvordan man sitter, hvor man ser og hva som faktisk skjer i øyeblikket.

Oppsett med kamera og lamper.

Fremkallingen

Etter eksponeringen går platen rett tilbake til mørkerommet.

Fremkalleren helles over overflaten i én sammenhengende bevegelse. Bildet begynner gradvis å tre frem, men det er kort tid til å vurdere tetthet, kontrast og eksponering. For lite fremkalling gir et svakt bilde. For mye kan gjøre platen tung og miste detaljer.

Her finnes det ingen skjerm som umiddelbart forteller meg om resultatet ble riktig. Først når platen er fremkalt og skylt, vet jeg om kjemien, lyset, eksponeringen og personen foran kameraet har arbeidet sammen.

Noen plater sitter med én gang. Andre viser meg ganske presist hva som må justeres til neste eksponering.

Når bildet fikseres

Fikseringen er den mest synlige og kanskje mest tilfredsstillende delen av prosessen.

Når platen legges i fikseringsbadet, forsvinner det melkeaktige sløret. I løpet av kort tid blir ansiktet tydeligere, kontrasten endrer seg og det ferdige portrettet kommer frem på metallplaten.

Det er denne overgangen jeg stadig vender tilbake til. Man vet at bildet finnes der, men får likevel se det bli synlig foran seg.

Under fikseringen klarner platen, og det ferdige tintype-portrettet blir synlig.

Etterpå vaskes platen grundig, tørkes og etterbehandles før den er ferdig. Fra den første dråpen kollodium treffer metallet til bildet ligger klart foran meg, har hvert trinn blitt gjort for hånd.

Et 8×10-tommers selvportrett

Når jeg tester nytt lys, nye kjemikalier eller endringer i prosessen, havner jeg ofte selv foran kameraet. Det er en effektiv måte å arbeide på, selv om det innebærer en del løping mellom kameraet, lyset og mørkerommet. Det er på mange måter verdens vanskeligste selfie.

Det siste selvportrettet ble laget på en 8×10-tommers metallplate. I dette formatet får bildet en helt annen fysisk tilstedeværelse enn en mindre plate. Det er stort nok til at detaljene blir tydelige, samtidig som sporene etter den håndlagde prosessen fortsatt er synlige.

Overflaten inneholder metallisk sølv og reagerer sterkt på omgivelseslyset. Når platen vinkles, kan partier av bildet bli mørkere, lysere eller nesten speilende. Derfor kan den også fremstå langt lysere på en mobilvideo enn den gjør når man ser den med øynene.

En digital gjengivelse kan vise motivet, men den klarer ikke fullt ut å gjengi hvordan sølvet beveger seg med lyset.

Hvorfor arbeide med en prosess fra 1850-tallet?

Det er lett å omtale tintype som nostalgisk fotografi, men det er ikke først og fremst det historiske uttrykket som interesserer meg.

Det interessante er hva prosessen gjør med selve portrettsituasjonen.

Alt går saktere. Jeg må arbeide mer konsentrert, og den som fotograferes, får tid til å lande foran kameraet. Små endringer i blikk, holdning og lys får stor betydning. Resultatet blir ikke valgt fra hundre nesten identiske eksponeringer, men bygget frem én fysisk plate av gangen.

Samtidig er prosessen aldri fullstendig forutsigbar. Kjemien og håndarbeidet etterlater små spor. Noen av dem er tekniske feil. Andre blir en viktig del av bildet.

Målet er ikke at alt skal se gammelt ut. Målet er å bruke en gammel fotografisk prosess til å lage portretter som har relevans nå - og som kan skape et mer kunstnerisk uttrykk.

Tintype og våtplatefotografering i Tønsberg

I Sliperiet Studio tilbyr jeg tintype-portretter på metallplate i formatene 4×5 og 8×10 tommer. Jeg lager også ambrotype-portretter på glass i 4×5 tommer. Jeg kan også ved bestilling lage det på glass i 8×10 tommer.

Hver plate er et originalt fotografi, ikke en utskrift. Etter fotograferingen følger både den ferdige platen og en digitalisering av bildet.

Du kan lese mer om formater, priser og hvordan en fotografering foregår på siden om Sølvportrett – tintype og våtplatefotografering i Tønsberg.

Ofte stilte spørsmål om tintype

Hva er et tintype-portrett?

Et tintype-portrett er et våtplatefotografi som lages direkte på en mørk metallplate. Det ferdige bildet er selve originalen og ikke en papirkopi eller digital utskrift.

Hvorfor må platen fremkalles med en gang?

Det lysfølsomme kollodiumlaget må fortsatt være vått under både eksponeringen og fremkallingen. Derfor må mørkerommet være i nærheten av kameraet, og hele prosessen gjennomføres uten lange opphold.

Er hver tintype unik?

Ja. Bildet lages direkte på platen, og det finnes ikke et negativ som kan brukes til å produsere en identisk ny original. Variasjoner i kjemi, påføring, lys og fremkalling gjør også at hver plate får sitt eget uttrykk.

Hvor lang tid tar en fotografering?

En vanlig Sølvportrett-fotografering tar omtrent 60–90 minutter. Det gir tid til forberedelser, lyssetting, flere eksponeringer og fremkalling av platene.

Får jeg også bildet digitalt?

Ja. Den ferdige platen digitaliseres, slik at du også kan bruke portrettet digitalt og dele det på nett.